| Taken from Vårt Land, January 17th, 2003 |
|---|
|
|
Minneord
Kirsti Svanø Styker
Kirsti Svanø Styker i Montreal, Canada er død, nær 90 år gammel. Hun ble født i Decorah, Iowa 30.jan 1913, og døde på Mount Sinai Hospital i Montreal 29.des.2002.
Kirsti Styker er et velkjent navn blant norske sjøfolk som besøkte sjømannskirken i Montreal fra 1949 og fram til kirken ble nedlagt i 1994. Sammen med sin mann, sjømannsprest Arthur Styker, representerte hun et "hjem hjemmefra" på Dorchester Street i Montreal fram til han gikk av i 1967, og etter den tid fortsatte Kirsti som "kirkens uoffisielle diakonisse" blant ensomme nordmenn og landsmenn på sykehus i verdensbyen. Hun besøkte mennesker på eget initiativ, men på kirkens vegne og på oppdrag og kall fra sin Gud. Denne utrettelige diakonale innsatsen fortsatte hun med også etter at kirken var nedlagt, og fram til kreftsyken tappet henne for krefter. I 1985 ble hun tildelt St.Olavs-medaljen for sin innsats for Norge i utlandet.
|
Kirsti kom til Norge og Svanø ved Florø som barn. Faren hadde overtatt driften av hovedgården på Svanø, men Kirsti utdannet seg sykepleier. Hun ble menighetssøster i Vadsø, hvor hun traff Arthur, og de giftet seg i 1940. Under krigsårene bodde de i Tromsø, og etter krigen deltok de i gjenoppbyggingen av kirken i Kautokeino. Fra prestetjeneste der, kalte Sjømannsmisjonen til tjeneste i 1949. Begge gikk til oppgaven med entusiasme. Gjennom sin årelange tjeneste som frivillig medarbeider i sjømannskirken, var Kirsti Styker stolt av å kjenne seg kallet til å være "prestefrue", og gikk ikke av veien for å utfordre de oppvoksende slekter til det samme. Mens mannen betjente havnen med dusinvis av skip ved kai langs St. Lawrence-elva, holdt hun hus og inviterte til vafler og kaffe og andre godsaker i et populært hjem sentralt i byen. De fire barna måtte finne seg i å være tilskuere når mor dekket på og vartet opp tusenvis av sjøfolk og en trofast skare norske fastboende i den travle havnebyen.
Kirsti Styker var påfallende frimodig på kirkens vegne, og tilsvarende ydmyk på egne veier. Mens mannen fikk et ry som en stillferdig, men spennende prest, var Kirsti den driftige sjefen som sørget for alt det praktiske og tok ansvar for det meste av kirkens økonomi. Kirken i Montreal ble et populært møtested for sjøfolk som passerte på vei til eller fra "Lakene". Etter at mannen ble pensjonert, fortsatte Kirsti både som pleier for ham og med tjenester for kirken. Timesvis reiste hun på kryss og tvers i den kanadiske millionbyen og besøkte eldre, syke og trengende landsmenn. De ansatte på kirken og deres familier hadde i henne en egen omsorgstjeneste som var vel bevisst hvilke utfordringer det innebærer å etablere seg i et fremmed land, og nesten daglig besøkte hun kirken for å stå til rådighet med både gode råd og praktisk hjelp.
Etter at sjømannskirken ble nedlagt, hadde hun en vesentlig del av æren for at det ble opprettholdt et norsk gudstjenestetilbud i byen ved at sjømannspresten i New York regelmessig betjener de norske i området. Hennes markante personlighet og store sosiale innsats for en imponerende bekjentskapskrets, vil bli dypt savnet i det norske Montreal. Vi lyser fred over Kirsti Stykers minne.
Harald Daasvand